Jeg pakker. Fordi jeg skal på hytta og da er det litt digg å ha med seg noe. Sånn som min yndlingsstein foreksempel. Den har jeg alltid med meg, veier bare 1 tonn så jeg har egen bil.
Neida, men jeg pakker. Ordentlige ting. Sånn som gullfisker, plaster, asfalt og hagla mi.
Jeg har forsåvidt ingen av de delene så jeg må nok ta en tur til byen først, men jeg har jo akkurat komet derfra. Jaja, glemte handlelista hjemme.
Neida, jeg pakker. KLÆR og sånn! Og så hørte jeg at det ringte på og så åpna jeg ikke, med vilje, fordi jeg visste at det var nabon som ringte på. Og hu er liten. Og hu sparka på sparkesykkelen sin så hu ville nok at jeg skulle være med å leke med henne og buddyen hennes. Men det ville jeg ikke så jeg åpna ikke døra. Nå føler jeg meg litt slem, fordi jeg er alltid opptatt når hu ringer på. Men så tenker jeg jo "hvorfor i alle dager kan ikke hu bare ta å ringe på når jeg IKKE har planer?!!?!", men det kan jo være litt vanskelig fordi jeg har alltid planer. Det er egentlig ganske banan, det å ha planer hele tiden, men det er nå sånn det er, uansett hvor utslitt jeg blir av det.
Jeg gleder meg sånn til å komme på hytta, har ikke vært der siden jula. Det er lenge det. Og så skal jeg få se Mommo igjen, tante og onka også da. Men Mommon min er så sinnsyk kul, mææææd fet liksåm. Også er hu 92 år. Og det er ganske mye. Så jeg gleder meg kjempemasse til å få klem av henne igjen!

Bare se så glad jeg er!! : D
God påske da folk!